Kan vi få norske nettsamfunn tilbake?
(Publisert i Aftenposten, 02. august 2026)
Tellef S. Raabe i Fritt Ord foreslår å etablere norske sosiale medier, for å ta tilbake kontrollen over den sosiale infrastrukturen vår. Aldersgrenser alene løser ikke rotproblemet, som er teknologigigantenes makt.
Raabe lar seg inspirere av tidlige norske nettsamfunn som Blink og Nettby. Han foreslår at NRK eller Schibsted lanserer en tjeneste på en åpen protokoll, slik at brukerne ikke låses fast i siloer. Hjelp til å angripe gigantene vil vi få fra EUs forordninger om digitale markeder og digitale tjenester.
Jeg støtter Raabe langt på vei, men vil utfordre ham på noen av påstandene og løsningsforslagene.
Er sosiale medier skadelige?
Raabe gir tilhengerne av aldersgrenser mye rett i sin kritikk av sosiale medier. Jeg vil si at de for det meste tar feil. Det er grunn for aktsomhet, men en av de grundigste gjennomgangene av forskningen på dette, fra amerikanske National Academies of Sciences, gir et betydelig mer nyansert bilde av hva vi vet om sosiale medier og ungdom, enn det som har rådet i norske medier de siste årene.
Rapporten trekker fram problemer ved sosiale medier, men lander på at det ikke er grunnlag for å si at de skader ungdom som helhet. De har også flere positive sider.
I Norge har Folkehelseinstituttet sett på hvorfor ungdom ble tristere og mer engstelige i 2010-årene. De mest sannsynlig årsakene er ensomhet, søvnproblemer og skolerelatert stress, ikke sosiale medier. FHI er åpne for at sosiale medier kan ha bidratt, men mener det er for tidlig å si at det er slik.
Prisen for aldersgrenser
Har det noe å si at vi er litt uenige om problemet, så lenge vi deler målet om å angripe teknologigigantene? Ja. Fordi det fører oss i ulike veier videre.
Ta for eksempel alderskontroll. Raabe ser for seg at også norske sosiale medier bør ha aldersgrenser, verifisert med eID, men grensen kan være lavere enn de som diskuteres i dag, fordi tjenesten vil være tryggere.
Hva mister vi med en slik tilnærming? Barn og ungdoms frihet til å bevege seg utenfor de voksnes oppsyn. Og vi gjør det vanskeligere for små aktører å sette opp egne tjenester som er uavhengig av de store.
Det er bedre at NRK og Schibsted sjekker brukernes alder enn at Meta og TikTok gjør det, men hvorfor skal vi gjøre dette i det hele tatt? Hvis vi kan gi slipp på ideen om at sosiale medier i seg selv er skadelig, blir andre føringer viktigere.
Anonymitet er viktigere
Erfaringen fra tidlige tjenester, som de Raabe vokste opp med, forteller oss at det ikke er alder eller identitet som avgjør kvaliteten på et nettsamfunn. Det viktigste er hva slags brukerkultur stedet legger til rette for.
Jeg sier ikke at enhver form for alderskontroll er et overgrep. Det er mulig å gjennomføre dette uten at tjenesten får vite brukerens identitet. Det er mulig, slik EU legger opp til, å stille svakere krav til små aktører.
Men risikoen for datalekkasje vil alltid være til stede og det vil være dyrere å verifisere alder enn å ikke gjøre det, noe som favoriserer de store. Kravet om eID vil stenge ute mange ungdommer.
Dette er unødvendig. Siden premisset om skadelige sosiale medier er feil, kan vi velge annerledes. Legge mindre vekt på alderskontroll, mer på anonymitet og desentralisering.
Hva med modereringen?
Jeg har også en praktisk innvending mot forslaget om et stort norsk nettsamfunn, drevet av en aktør som NRK eller Schibsted. Hvordan skal innholdsmodereringen foregå?
Dagens giganter forsøker å beskytte brukerne mot uakseptabelt innhold. Det må de, fordi folk ikke ønsker å få ekstrem vold eller barneporno slengt i ansiktet. Men modereringen lider under nærmest uløselige paradokser: Den må skje raskt og billig, men dermed begås det store feil, ofte av lavtlønnete, traumatiserte moderatorer.
Og det er stor uenighet om grensetilfellene. Hvor mye seksualitet eller hat er for mye, og av hvilken type? Uansett hvor grensene trekkes, blir noen sinte.
De som gikk glipp av internettets barndom, fikk ikke med seg de bitre modereringsdebattene. Moderatorene den gangen var folk du kjente og kunne klage til. Og det gjorde man. Alle hadde sterke meninger om hvilke normer som burde gjelde.
Stor omdømmekostnad
Denne diskusjonen ble ikke avsluttet, bare gjort irrelevant av gigantenes inntog. Beslutningene i dag tas av ansiktsløse selskaper langt borte. Når vi klager på modereringen, er det i form av avmaktssutring, som da Aftenposten skrev brev til Mark Zuckerberg, eller retningsløs moralpanikk. Å foreslå konkrete regelendringer er nytteløst.
Fremveksten av et stort norsk nettsamfunn vil gjenopplive disse debattene. Det vil bli bråk, med stor omdømmerisiko for de som driver tjenesten.
Her har nykomlinger som Hudd en fordel, fordi de ikke har noe omdømme å miste. Respekterte aktører som NRK og Schibsted har langt mer på spill. Den enkleste måten de kan beskytte omdømmet sitt på, er med strenge regler som risikerer å gjøre tjenesten til et prektig midstrømsfenomen.
Vil noen ønske å bruke en slik tjeneste? Neppe mange nok til at det er verdt bryderiet.
Lær av EU
Raabes viktigste poeng er at vi bør lære av EU og innføre regler som senker terskelen for å utfordre gigantene. Kreve åpne standarder som gjør det mulig å hente ut data og flytte brukerprofiler uten å miste vennene dine. Dette har vært innebygget i Mastodon, den største tjenesten i allheimen, siden starten, og burde være like selvfølgelig som at vi beholder mobilnummer når vi bytter leverandør.
Vi må stille krav som blir strengere i takt med størrelsen. En liten tjeneste som Hudd kan fint være en silo, men hvis den blir stor, må den åpnes med makt.
Ingen selskaper kan få eie offentligheten og vennenettverkene våre. Protokollene de bruker bør betraktes som infrastruktur, på linje med veier og jernbane.